Englebesøk?

Går det an da? Å få englebesøk? Vi tenker kanskje at det var Jesu mor Maria som opplevde det for over 2000 år siden… Men kan det skje idag?

Engler er Guds sendebud. Kan du og jeg være engler i hverdagen?

Jeg har lyst å dele en fin opplevelse jeg fikk for et par dager siden💜. Er for tiden sykemeldt og følte meg litt «nede». Jeg hadde en liten stund på morgenen hvor jeg ba til Gud at Han måtte gi meg en oppmuntring den dagen. 

Timene gikk og mens jeg satt og malte, fikk jeg en SMS av pastoren i kirken der jeg går. Han lurte på om jeg var hjemme, og om han kunne komme innom for en liten prat.😁 Han hadde med en aldeles nydelig blomstergruppe med oppmuntrende ord både på kortet og direkte til meg. Tusen 💖 takk til både Lars og alle venner i Evhuset💕💕💕

Mens jeg hadde besøk så ringte eldste barnebarnet vårt, Gabriel😄 «Hei Bestemor! Kan jeg komme og sove over hos dere?» Bestemorhjertet smelter vettu😍❣️

En liten stund etter at pastor Lars var dratt, ringte det jammen på døren igjen! Der stod selveste Calle🤗 Barnepastoren i kirken vår! Med seg hadde han en koselig gave fra Knutepunktet, og oppmuntrende ord både på kortet og til meg personlig! 

Jeg ble virkelig oppmuntret🤗❤️ Ingen av disse «englene» visste om at jeg trengte det den dagen. Men Gud visste det. Og jeg tror Han minner oss på hva vi skal gjøre. Husk på hvor mye du kan bety for en person. Ta en telefon, stikke innom, bry seg om, overraske… 

«Det du gjør mot en av mine minste, det gjør du for meg,» sier Jesus🤗

Varme klemmer fra Bestemor Esther💛💚💜

Dypt religiøs mann og Guds stemme i en roteskuff…

Jim, som bodde ved elvebredden, var en dypt religiøs mann. Derfor var han ikke engstelig da elven gikk over sine bredder og vannstanden krøp oppover husveggene hans.

En kar kom forbi i båt og ba ham bli med. – Jeg klarer meg fint, Gud passer på meg, svarte Jim rolig.

Vannet fortsetter å stige, og Jim må omsider klatre opp på taket. En ny redningsbåt kommer forbi, men Jim er like rolig…

-Jeg klarer meg fint, Gud vil redde meg.

Omsider står vannet så høyt at Jim må sette seg oppå pipen. Et helikopter firer ned en taustige, men Jim er fortsatt like rolig!

Jeg er i trygge hender, Gud passer på meg. Omsider stiger vannet over pipen, og Jim drukner. Kort tid etter står han ansikt til ansikt med Gud foran perleporten…

Du lovet du skulle passe på meg, sier Jim anklagende! Hvorfor reddet du meg ikke? -Jeg sendte deg jo to båter og et helikopter, sukker Gud! Hva mer kunne du egentlig forvente?

Jeg tror vi kan lære noe av denne fortellingen her. Hva forventer vi av Gud? Hva forventer jeg av Ham? Jeg tror og har også fått erfare at Han møter oss på mange forskjellige måter. Ofte blir jeg både undrende og overrasket.

Jeg har nok ikke vært så veldig personlig og bydd så mye på meg sjøl her på bloggen min. Det er fordi jeg nok ikke hadde fått noen følgere om jeg hadde skrevet kun om meg sjøl. Men idag gjør jeg et unntak, så får du velge om du gidder å lese videre….

For noen uker siden ble jeg syk. Jeg fikk lammelse og nummenhet i halve kroppen. Har hatt det et par ganger tidligere, men det kommer plutselig og er en ekkel opplevelse. Kort fortalt ble det innleggelse på sykehus og sykemelding. Fire dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset, skulle mannen min og jeg til Hønefoss for å hente min kjære søster og niese som kom med tog fra Bergen. På veg dit skjedde det noe helt grusomt! Plutselig kom det en stor metalltilhenger mot oss i stor fart. Den hadde hoppet av en møtende bil og sammenstøtet var ikke til å unngå! Bilen hadde vi kjøpt to uker tidligere og den ble kondemnert…

Det var en helt grusomt hendelse, især for meg som allerede lå litt nede for telling…

Fysisk sett gikk det bra med oss, men jeg fikk sjokk. I bilen bak oss var en lege som straks kom bort til meg. Mannen hennes ringte politi og sykebil mens mannen min satte ut varselstrekanten. Rett etter kom enda en lege bort, og en sykebil som var i utrykning, men ikke hadde dårlig tid, stoppet også og spurte hvordan det gikk….

Jeg opplevde alt som kaos og traumatisk i den sjokktilstanden jeg var i. Mannen min har i mange år kjørt ambulanse, så kanskje det var grunnen til at han klarte å ta alt med fatning.

I ettertid, når ting har roet seg, så begynte vi å tenke på hvor heldige vi var midt i den forferdelige situasjonen. Var det bare tilfeldigheter? Jeg tror ikke det. Jeg tror på en som er med oss i livet. En som kommer oss til hjelp når vi trenger det. Men ser vi det?

Jeg er fremdeles sykemeldt, og igår morges kjente jeg på en fortvilelse over situasjonen. Jeg ba konkret til Gud om at Han måtte gi meg en oppmuntring, for det trengte jeg.

Jeg begynte å rydde i en av roteskuffene mine. Ja det skulle vært gjort for lenge siden, men….🙈

I roteskuffen lå det blant annet kort og hilsner som jeg har fått av både barn, svigerbarn, barnebarn, tantebarn og venner. Jeg leste flere av kortene, og ble så utrolig oppmuntret! Det var masse fine ord om meg, dikt og bibelvers som gikk rett inn i hjertet mitt! Tenk å bli så oppmuntret av å rydde! Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke var tilfeldig! Tenk at i denne roteskuffen fant jeg Guds stemme! Mange helt personlige hilsner fra mennesker som har ønsket å oppmuntre meg. De har ligget i skuffen i flere år, og tenk at de på nytt kunne glede meg!

Du tenker kanskje at det nå har rablet helt for Bestemor Esther. At hun er barnslig og naiv. At alt bare er tilfeldigheter. Javel. Men uansett ble dette en god og konkret opplevelse for meg.

Grunnen til at jeg startet dette innlegget med historien om den religiøse mannen, var for at vi kanskje bør stoppe opp og bli mer bevisst på at Gud viser seg i menneskene rundt oss. Tenk over det! Kanskje nettopp du er med på å oppmuntre et annet menneske idag!

LYS I VERDEN

Et lys skal skinne.
Et lys skal brenne.
Herren sa at jeg var lys.
Du og jeg er verdens lys.
Vi skal ikke sette lyset
Under en bøtte,
men la det skinne slik
at alle kan se det.

En gang ble jeg tent av det store lyset.
Jeg gikk rundt og blafret og skinte
og ba alle følge med
til det store lyset
der jeg var blitt tent.
Noen fulgte med, men ikke alle.

En dag kom det storm inn i mitt liv.
Flammen ble blåst ut.
Men igjen ble jeg tent
av det store lyset.
Det var så fint å skinne igjen.
Men lyset fikk ikke alltid stå i staken.
Flammen fikk ikke alltid være til nytte.

Men en dag kom jeg så nær et utent lys
at den utente veken flammet opp.
Du for en forskjell
på et tent og et utent lys.
Det så jeg nå.
Og det som skulle til,
var bare litt nærhet.

Dette vakre diktet er skrevet av Helge Gutuen.

Jeg håper vi alle kan få være små lys disse kalde vinterdagene. La oss varme hverandre og gi små oppmuntringer. Blir du minnet spesielt om en person, så er det kanskje Guds stemme. Kanskje Han vil at du skal gi varme fra ditt lys.

Tenn et lys. Ta et utent lys og tenn det med den flammen du allerede har. Da vil du få se at din første flamme blir ikke mindre selv om du gir fra deg varme til et annet lys! 

Jeg ønsker dere alle gode dager! Og ikke glem at Guds stemme også kan finnes i en roteskuff!😁😁😁

Varme klemmer fra Bestemor Esther💖

Hvem har sagt …

KOLBEIN FALKEID, skriver i ett dikt:

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Livet. Det levde liv. Hva er meningen med livet? Hvorfor ble jeg født? Hvorfor kan man ikke på de mørke, håpløse dagene, bare hoppe av?

Hvorfor ser alle andre så vellykket, glade og tilfredse ut? Hva er galt med meg? Hvorfor plages jeg av triste, mørke tanker dyppet i angst? Hvorfor? Ja hvorfor sitter jeg fast i tunellen? Hvorfor?

Gud. Hvor er du når jeg trenger deg? Kan jeg stole på at du har lovet å være med meg hver dag? Også disse tunge dagene da alt kjennes så vondt? Dager med smerte, sykdom, sorg, tap, urettferdighet og tristhet? Livet er ikke rettferdig og forutsigbart.

Hvor mye smerte og fortvilelse skjules bak vakre fasader?

Tenk om vi kunne vært mer ærlige og åpne. Holdt om en bror eller søster som har det vanskelig? Erkjenne at vi er sårbare… Istedetfor å kjempe alene.

Hvem har sagt at livet skulle være så lett? Ja hvem har sagt det?

Jeg vil gjerne dele et bibelvers fra Klagesangene 3:55-57

Herre, da ropte jeg ditt navn dypt nede fra graven. Du hørte på meg da jeg bad: «Du må ikke lukke ørene for min bønn om befrielse». Du var nær da jeg kalte på deg; du sa: «Vær ikke redd!»

Ta med disse ordene idag hvis du trenger dem. Husk at uansett hvordan du har det, om du er på høyden eller dypt der nede, så er Gud med deg. Vi kan snakke med ham i tankene våre. Vi kan si: Gud, vær med meg akkurat nå! Jeg behøver din hjelp.

Jeg ønsker dere alle gode dager! Og har du det vondt, så ikke glem at det kan hjelpe å snakke med noen. Åpenhet og ærlighet blir ikke feil.

Som dagen din er, skal din styrke være!

De varmeste hilsener fra Bestemor Esther❣🌸

Klarer du den, ja så klarer du den…

Jeg hørte en historie en gang, om en bonde som dro ut i skogen med hesten sin for å hente tømmer. Han lesset tømmerstokkene på sleden med påfølgende replikk: «Klarer du den, så klarer du den»!  Tilslutt ble tømmerlasset  så høyt og stort og bonden vel fornøyd!

Han smattet på den stakkars hesten, men den kollapset under den alt for store byrden. Det gikk ikke, uansett hvor mye bonden prøvde på å få hesten sin til å dra det tunge lasset.

Neivel, tenkte bonden. Så begynte han å lesse av. Stokk for stokk, mens han sa:    «Klarte du ikke den, så klarer du ikke den»!  Til slutt hadde han lesset av alle tømmerstokkene!

Denne bonden tenkte jo litt dumt og rart. Alt eller ingenting! Jeg har mer tro på å finne balansen i livet! Vi må sette grenser. Ingen andre gjør det for oss.

Hvor er du i livet ditt? Hvor er jeg? Har du av og til følt at byrdene er for store for deg? Er du mer sliten enn det som er normalt? At du ikke orker å dra det tunge lasset alene?

Jeg tror at alle mennesker av og til kan streve med tunge byrder. Om du har kjørt deg fast, så må du kanskje få hjelp eller ta noe grep for å endre situasjonen.

Faktisk så har jeg to ganger vært i samme situasjon som hesten. Stått på og strukket strikken så alt for langt! Det resulterte i tøffe perioder med null energi, lammelser og depresjon. Heldigvis fikk jeg hjelp og kom meg videre og fram. Jeg er absolutt ikke stolt av dette, for det gikk så ut over selvfølelsen og troen på meg selv. Jeg som ville være så sterk!

Men så lærte jeg noe viktig. At vi mennesker er sårbare. Det er grenser for hvor mye vi orker å stå i over tid. Jeg lærte også hvor viktig det er å ta imot hjelp. Komme seg videre. Det tar tid. Lang tid….

Men så fantastisk det er når en kommer til krefter igjen og kan kjenne glede igjen. Heldige meg som har verdens snilleste og mest tålmodige mann, barn, svigerbarn og barnebarn! Samt en tro på at Gud er med i vanskelige situasjoner.

Ikke gi opp om du har det tungt! Del det med en du har tillit til. Ta av den tunge børa du bærer på.

Husk: Som dagen din er skal din styrke være!

Matteus 11:28  Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile.

Verdens varmeste klemmer fra Bestemor Esther

(Bildene over er lånt)

Ord… Andakt for barn og ungdom

ORD….
Ord kan være så mangt. Jeg har alltid hørt at det er en grunn for at vi mennesker er født med to ører og kun en munn! Kanskje det er sånn fordi vi bør lytte dobbelt så mye som vi snakker?

Tale er sølv og tie er gull, sier et ordtak. Personlig så skravler jeg fælt. 😉 Tar meg i det gang på gang. Prøver å jobbe med saken, men det ikke alltid like lett. Jeg kan også (faktisk) være stille. Jeg har dager hvor jeg kanskje tenker mye eller grubler. Er i en boble på en måte. Litt i min egen verden. De dagene kan jeg kjenne på at taushet kan være godt. Det kan også føre til gode samtaler med de rundt meg.

Dagens tanker kan brukes som en andakt eller en samtalestund for barn og ungdom. Jeg er aktivt med på Knutepunktet på Evangeliehuset Romerike. Der samles barn fra 2-13 år annen hver onsdag. 35-50 barn pluss mange foreldre gjør kvelden fantastisk! Vi har alltid en felles start, for deretter å dele gruppa etter alder og aktiviteter.

For en stund siden skulle jeg ha andakt for de eldste barna, dvs fra 2. klasse og oppover. Da samlet jeg gjengen i peisestua. Vi satt i en ring og hadde stearinlys og kun litt elektrisk lys på. God atmosfære og stemning.

Jeg hadde med en flaske med hårskum og en tallerken. Så begynte en samtale om dette med ord. Hvordan snakker jeg med dem rundt meg? Hvordan reagerer du hvis jeg kommer bort til deg og sier:  «Så fin du er på håret!» eller noen forteller deg at du er flink til å tegne, synge, eller gå fort på ski? Dette er noe alle barn kjenner seg igjen i. Mange ble med i samtalen rundt bordet og samtlige mente at dette ga gode følelser.

Men hvordan kjennes det når en kommer bort til deg og sier noe stygt? Hva slags følelser kjenner vi på da? Vi blir såret og lei oss. Får lyst til å gråte.

Eller, hvis du har fått den nye jakka du så lenge har ønsket deg, og ingen kommenterer det. Eller du har vært hos frisøren og ingen sier at du er fin! Hmmm… Her blir det mangel på ord som kan såre!
Jeg tok fram flaska med hårskum og ristet den. Så trykte jeg og ut kom det en haug med skum. Barna var stille og fulgte med. Hva skjedde så? jo, hårskummet vokste. Haugen ble større og større. Jeg spurte en av gutta om han kunne hjelpe meg litt. Jada det ville han. Jeg ba han om å ta alt skummet inn i flaska igjen! Jeg angret nemlig på at jeg hadde sprutet det ut. Heldigvis så prøvde han å få det til, men han og vi forsto jo at det var helt umulig!

Vi fikk en god samtale der. Dette forteller oss at skummet som kom ut av flasken, kan sammenlignes med ord. Det vi sier blir ofte litt forstørret. Sier vi noe positivt, kan det føles så uendelig godt! Du vil huske det som noe godt i lang tid!

Sånn er det med negative ord også! Sårende, krenkende ord blir forstørret i hodet på mottakeren. Tenk så vondt det er å bli mobbet eller ertet. Det er som en fiskekrok som har satt seg fast i hjertet. Det gjør bare så vondt!

Derfor må vi prøve å tenke litt på hva vi sier til hverandre! Eller hva vi skriver på sosiale medier! Husk at ord som er sagt eller skrevet, blir som hårskummet. Vi får ikke tatt det tilbake. Sagt er sagt og skrivd er skrivd. Det blir nesten som tatovering. Nesten umulig å fjerne!

MEN hva kan vi gjøre hvis vi har sagt, skrivd eller gjort noe vi angrer på?
Jo vi kan be om tilgivelse! Si unnskyld! Det er den eneste måten vi kan gjøre det godt igjen på. Da vil, ikke minst du sjøl få det bedre, men også den du sa det til. Det er superviktig at vi klarer å parkere sånne hendelser etter at det er skværet opp. Da må vi legge det bak oss og begynne på nytt med blanke ark!

Når Gud kan tilgi oss våre synder og feiltrinn, så må vi mennesker klare å tilgi hverandre! Jeg sier ikke at det er lett, men vi kan be Gud om hjelp!

Ha en fin dag alle skjønninger! Og husk å ta godt vare på barna, for de skal vare lenge!

Klem fra Bestemor Esther