Jim, som bodde ved elvebredden, var en dypt religiøs mann. Derfor var han ikke engstelig da elven gikk over sine bredder og vannstanden krøp oppover husveggene hans.
En kar kom forbi i båt og ba ham bli med. – Jeg klarer meg fint, Gud passer på meg, svarte Jim rolig.
Vannet fortsetter å stige, og Jim må omsider klatre opp på taket. En ny redningsbåt kommer forbi, men Jim er like rolig…
-Jeg klarer meg fint, Gud vil redde meg.
Omsider står vannet så høyt at Jim må sette seg oppå pipen. Et helikopter firer ned en taustige, men Jim er fortsatt like rolig!
Jeg er i trygge hender, Gud passer på meg. Omsider stiger vannet over pipen, og Jim drukner. Kort tid etter står han ansikt til ansikt med Gud foran perleporten…
Du lovet du skulle passe på meg, sier Jim anklagende! Hvorfor reddet du meg ikke? -Jeg sendte deg jo to båter og et helikopter, sukker Gud! Hva mer kunne du egentlig forvente?
Jeg tror vi kan lære noe av denne fortellingen her. Hva forventer vi av Gud? Hva forventer jeg av Ham? Jeg tror og har også fått erfare at Han møter oss på mange forskjellige måter. Ofte blir jeg både undrende og overrasket.
Jeg har nok ikke vært så veldig personlig og bydd så mye på meg sjøl her på bloggen min. Det er fordi jeg nok ikke hadde fått noen følgere om jeg hadde skrevet kun om meg sjøl. Men idag gjør jeg et unntak, så får du velge om du gidder å lese videre….
For noen uker siden ble jeg syk. Jeg fikk lammelse og nummenhet i halve kroppen. Har hatt det et par ganger tidligere, men det kommer plutselig og er en ekkel opplevelse. Kort fortalt ble det innleggelse på sykehus og sykemelding. Fire dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset, skulle mannen min og jeg til Hønefoss for å hente min kjære søster og niese som kom med tog fra Bergen. På veg dit skjedde det noe helt grusomt! Plutselig kom det en stor metalltilhenger mot oss i stor fart. Den hadde hoppet av en møtende bil og sammenstøtet var ikke til å unngå! Bilen hadde vi kjøpt to uker tidligere og den ble kondemnert…
Det var en helt grusomt hendelse, især for meg som allerede lå litt nede for telling…
Fysisk sett gikk det bra med oss, men jeg fikk sjokk. I bilen bak oss var en lege som straks kom bort til meg. Mannen hennes ringte politi og sykebil mens mannen min satte ut varselstrekanten. Rett etter kom enda en lege bort, og en sykebil som var i utrykning, men ikke hadde dårlig tid, stoppet også og spurte hvordan det gikk….
Jeg opplevde alt som kaos og traumatisk i den sjokktilstanden jeg var i. Mannen min har i mange år kjørt ambulanse, så kanskje det var grunnen til at han klarte å ta alt med fatning.
I ettertid, når ting har roet seg, så begynte vi å tenke på hvor heldige vi var midt i den forferdelige situasjonen. Var det bare tilfeldigheter? Jeg tror ikke det. Jeg tror på en som er med oss i livet. En som kommer oss til hjelp når vi trenger det. Men ser vi det?
Jeg er fremdeles sykemeldt, og igår morges kjente jeg på en fortvilelse over situasjonen. Jeg ba konkret til Gud om at Han måtte gi meg en oppmuntring, for det trengte jeg.
Jeg begynte å rydde i en av roteskuffene mine. Ja det skulle vært gjort for lenge siden, men….🙈
I roteskuffen lå det blant annet kort og hilsner som jeg har fått av både barn, svigerbarn, barnebarn, tantebarn og venner. Jeg leste flere av kortene, og ble så utrolig oppmuntret! Det var masse fine ord om meg, dikt og bibelvers som gikk rett inn i hjertet mitt! Tenk å bli så oppmuntret av å rydde! Plutselig gikk det opp for meg at dette ikke var tilfeldig! Tenk at i denne roteskuffen fant jeg Guds stemme! Mange helt personlige hilsner fra mennesker som har ønsket å oppmuntre meg. De har ligget i skuffen i flere år, og tenk at de på nytt kunne glede meg!
Du tenker kanskje at det nå har rablet helt for Bestemor Esther. At hun er barnslig og naiv. At alt bare er tilfeldigheter. Javel. Men uansett ble dette en god og konkret opplevelse for meg.
Grunnen til at jeg startet dette innlegget med historien om den religiøse mannen, var for at vi kanskje bør stoppe opp og bli mer bevisst på at Gud viser seg i menneskene rundt oss. Tenk over det! Kanskje nettopp du er med på å oppmuntre et annet menneske idag!
LYS I VERDEN
Et lys skal skinne.
Et lys skal brenne.
Herren sa at jeg var lys.
Du og jeg er verdens lys.
Vi skal ikke sette lyset
Under en bøtte,
men la det skinne slik
at alle kan se det.
En gang ble jeg tent av det store lyset.
Jeg gikk rundt og blafret og skinte
og ba alle følge med
til det store lyset
der jeg var blitt tent.
Noen fulgte med, men ikke alle.
En dag kom det storm inn i mitt liv.
Flammen ble blåst ut.
Men igjen ble jeg tent
av det store lyset.
Det var så fint å skinne igjen.
Men lyset fikk ikke alltid stå i staken.
Flammen fikk ikke alltid være til nytte.
Men en dag kom jeg så nær et utent lys
at den utente veken flammet opp.
Du for en forskjell
på et tent og et utent lys.
Det så jeg nå.
Og det som skulle til,
var bare litt nærhet.
Dette vakre diktet er skrevet av Helge Gutuen.
Jeg håper vi alle kan få være små lys disse kalde vinterdagene. La oss varme hverandre og gi små oppmuntringer. Blir du minnet spesielt om en person, så er det kanskje Guds stemme. Kanskje Han vil at du skal gi varme fra ditt lys.
Tenn et lys. Ta et utent lys og tenn det med den flammen du allerede har. Da vil du få se at din første flamme blir ikke mindre selv om du gir fra deg varme til et annet lys!
Jeg ønsker dere alle gode dager! Og ikke glem at Guds stemme også kan finnes i en roteskuff!😁😁😁
Varme klemmer fra Bestemor Esther💖