De fem potetene

Det var en gang fem nypoteter som lå i jorda og vokste.
Mens de lå der snakket de om hva de ville bli når de ble store.

«Jeg vil bli en kjempepotet,» sa den største av potetene.
«Jeg vil bli større enn alle andre poteter. Jeg vil bli så diger at folk slår hendene sammen og sier: Det er den største poteten jeg noen sinne har sett.»
«Jeg vil ut på reise,» sa den nest største poteten.
«Jeg vil så gjerne komme til Afrika, der det er godt og varmt hele vinteren.»
«Jeg vil gjerne bli potetmel,» sa den tredje poteten.
«Hvorfor det?» spurte de andre potetene.
«For da kommer jeg i rødgrøten, og det har jeg så lyst til.»
«Jeg vil komme til kongens slott og bli servert på et sølvfat for selve kongen,» sa den fjerde poteten.
Den hadde ligget og tenkt ut dette fine ønsket mens de andre hadde snakket, og det var et fint ønske det, sa de tre første potetene.

«Du bør også ønske deg det,» sa de til den femte poteten. Den var mindre enn alle de andre potetene.
«Jeg vil heller bli settepotet jeg,» sa den så lavt at de nesten ikke hørte det.
Da lo alle de andre potetene: «Ha, ha, han vil vli settepotet,» sa de.
Den vesle poteten ble rød over hele seg, fordi de andre lo av den.

Og sommeren gikk, og det ble høst. En dag kom bonden og hakket potetene opp av jorda. Gutter og jenter tok dem opp i sekker som ble kjørt inn til potetkjelleren. Der ble potetene sortert etter størrelse.
Da bonden fikk se den største av de fem potetene, slo han hendene sammen og sa:
«Det er den største poteten jeg noen gang har sett. Den vil jeg sende til avisa,» sa han.
Og det gjorde han.
I avisen tok de bilde av poteten sammen med en fyrstikkeske. Det kom i avisen for alle skulle se bilde av den største poteten i landet. Men etterpå ble den lagt i et skap. Og der ble den glemt. Den tørket og skrumpet inn og ble ikke til noen verdens nytte.

Den nest største poteten ble sendt i en sekk til Afrika. Men i Afrika spiser de også poteter. Ikke før var poteten vår kommet i land der, så ble den solgt til en araber. Han spiste den opp.

Den tredje poteten ble sendt i en sekk til potetmelsfabrikken. Der ble den badet og raspet og ristet og tørket. Da var den blitt til hvitt potetmel. Melet ble sendt til Lillesand. Der kom den i bringebærgrøten som en kone kokte til seg selv og alle ungene. Der endte den tredje poteten sine dager.

Den fjerde poteten kom i en sekk som ble sendt til slottet. Der ble den vasket og kokt og lagt på et sølvfat som selve kongen fikk till middag.
«Det var en fin potet,» sa han. Og en to tre, så var poteten spist opp.

Den femte poteten ble ikke solgt. Den var for liten. Hele vinteren ble den liggende i potetkjelleren sammen med andre poteter som var like små.
Men da våren kom, ble den lagt ut i sola for å bli sterk og kraftig. Etterpå kom den i jorda. Å da de andre fire potetene var spist opp og borte for lenge siden, lå den minste poteten i jorda og var mor til tretten fine nypoteter.

Hva kan vi lære av dette?
Uansett om vi er store eller små, så er vi verdifulle! Vi kan ha forskjellige drømmer og det er bra! Tenk at den aller minste poteten, den var med på å gi nytt liv til tretten fine nypoteter.
Gud kan bruke oss uansett om vi er små eller store!