Er jeg på rett vei? Det er ofte et vanskelig spørsmål. Ungdommene våre må tidlig i livet ta valg. og hva om man ikke vet? Ikke aner hva man har lyst til å utdanne seg til? Uansett hvor i livet vi befinner oss, så må vi ta valg. Faktisk hver dag. Hva skal jeg ha på meg? Hva skal jeg ha på maten, osv, osv…
Jeg har et sterkt minne fra siste dagen på ungdomsskolen. Da jeg gikk over og ut av skolegården for aller siste gang. Det var en følelse av frihet. Nå skulle jeg få bestemme og legge planer for min egen fremtid! Jeg minnes at noen gråt, mens jeg kjente kun på glede og frihet🤗💝
Men så skal man velge da🧐 For meg var det enkelt. Jeg ville på folkehøyskole! Nå er dette lenge siden, så det er nok ikke sikker de tar inn 16 åringer på folkehøyskoler idag. Det skal sies at dette året var bare helt fantastisk! Jeg fikk mange nye bekjentskap og fikk opplevelser jeg aldri glemmer.
Tiden går og jeg måtte ta nye valg. Utdannelse, kjæreste som ble mannen min, hvor skulle vi bo, hvor mange barn osv… Hele livet står vi overfor valg. Det kan kjennes både skummelt og håpløst mang en gang. Av og til tar man kanskje feil valg, sånn at kursen vår går i feil retning. Hva gjør vi med det? Har du et mål? Har jeg et mål?
For ca tre uker siden fikk jeg en ekkel opplevelse av å være på vei til feil mål. Målet mitt var nemlig øyeavdelingen på Ullevål sykehus. Der hadde jeg time kl 09:40 og med beskjed om å møte opp litt tidlig pga coronarestriksjoner. På innkallingen står det at det er forbudt å kjøre bil etter undersøkelsen pga øyedråper. Så da ble det buss for gamla. Med høye skuldre (Jeg tar nemlig sjeldent buss til Oslo) kommer jeg meg på buss fra rett ved her jeg bor. De gangene jeg har kjørt buss til byen, har jeg alltid byttet buss etter ca 5 km, nemlig i Holter. Framme i bussen står det at denne holdeplassen er endestasjon. Da jeg kom dit, så går jeg over til neste buss. Jeg får en urolig følelse, og spør derfor sjåføren om denne bussen går til Helsfyr. Nei, svarte sjåføren, da må du ta den bussen, sa han og pekte på den bussen jeg nettopp hadde forlatt. Ok sa jeg og skyndte meg tilbake til bussen jeg nettop gikk av. Heldigvis rakk jeg akkurat å dumpe ned på setet før bussen kjørte videre.
Da jeg gikk av på Helsfyr, måtte jeg finne neste buss. Opp med lappen hvor jeg hadde notert nr på neste buss. Stresset fant jeg riktig buss og satte meg ned. Neste avgang for meg var på Ullevål sykehus, så nå slappet jeg litt mer av. Jeg visste at jeg hadde beregnet god tid, siden jeg ikke takler stress og dårlig tid så bra🙈.
Etter en stund, så så jeg på klokka. Hm… Her var det noe som ikke stemte. Jeg skulle vært på Ullevål stoppested for flere minutter siden! Kunne bussen være så forsinket? Der hadde jeg sittet og slappet av i full forvisning om at jeg og bussen var på rett kurs. Jeg gikk fram til sjåføren og spurte, og da kunne han opplyse gamla om at; « Nei, du skulle ha byttet buss»(jeg fikk ikke med meg hvor). Denne bussen går ikke til Ullevål sykehus!
Den følelsen av og plutselig sitte på feil buss til feil mål! Tiden gikk fort nå… Heldigvis for meg, så er jeg sikker på at denne snilleste bussjåføren så fortvilelsen i øynene mine. Han forklarte hvor jeg skulle gå av, runde et hjørne og derfra ta trikken opp til sykehuset!😜 De minuttene jeg sto og venta på trikken gikk utrolig sent, men den kom og jeg kunne etter få minutter gå av på riktig sted. Og timen min på øyeavdelingen rakk jeg akkurat!
Hva prøver jeg og fortelle her? Jo, at vi mennesker har så lett for å stresse, vi skal rekke ting, vi er så opptatt. Går vi oss en tur, så må vi selvsagt ha musikk på ørene. Og telefonen, den er hellig. Kanskje tiden er inne for å stanse opp og tenke igjennom om vi er på rett veg? Kanskje det bare er noen små justeringer som skal til?
Da jeg for noen år siden gikk i kognitiv terapi, så lærte jeg blant annet at det er så viktig å være på det riktige toget. Det er et grøn og et rødt tog. Det grønne er det positive toget og det røde er det negative toget. For å komme til målet vi har satt oss, er det viktig å komme på rett tog, nemlig det grønne, positive toget. Det røde går i motsatt retning, ikke dit vi skal.
Likevel er det så fort gjort å komme på feil tog. Og hva gjør man da? Ja vi ha et par valg faktisk. Enten å bli værende på det negative toget som går i feil retning, eller gå av det toget og komme seg inn på det riktige, positive toget som fører oss på riktig vei og mot riktig mål!
Hvordan kan jeg vite at jeg er på riktig vei! Jeg tror ikke det bare er et svar på det spørsmålet. Likevel så kan jeg fortelle hva jeg gjør om jeg føler meg usikker på ting. Jeg kjenner det nemlig i magen. I tillegg finner jeg trøst i Gud. Jeg ber om at Han må gi meg råd og ta riktige valg. Hvis jeg kjenner på en ro, så tror jeg at jeg er på riktig vei. Får jeg derimot en indre uro, så må jeg kanskje ta noen grep.
Men vi prøver og vi feiler. Sånn er livet. Og så lærer vi av feilene vi gjør! Hadde jeg bare blitt sittende på den bussen, så hadde jeg ikke rukket den timen jeg hadde. Men jeg gikk av bussen og rettet kursen mot riktig mål, og da gikk det fint!
Jeg håper det er bra med deg og at du kjenner på en trygghet i livet ditt🥰🌿🌷🌿
Jeg ønsker dere alle gode dager!
Varme klemmer fra Bestemor Esther♥️♥️♥️
