Før ferien, så kjente jeg nok litt på lite inspirasjon og kreativitet i forhold til bloggen. Jeg følte at jeg fikk lite tilbakemeldinger på det jeg postet, noe som gav meg usikkerhet om det var noe vits i å skulle fortsette å blogge. Jeg skrev noe om det på forige blogginnlegg, og da fikk jeg flere oppmuntrende tilbakemeldinger🤗👍🏼 Så tusen takk alle sammen!
Etter et par uker på camping i Stavern, kom jeg hjem og fant ei lita pakke i posten! Jeg ble helt målløs (og det skal mye til!) og rørt langt inni sjelen! En nydelig engel og en fantastisk hilsen fra ei som følger bloggen min! Det er sånt som varmer hjertet mitt, gir meg nytt mot og kjenner at jeg blir veldig takknemlig😄
Denne sommeren har jeg bevisst vært mye offline. Istedet for å være på nett har jeg lest bøker, strikket og vært ute i godværet!
Nå er hverdagen her og første arbeidsdag er unnagjort! Blir godt å komme i vanlige rutiner igjen, og tenke tilbake på en fantastisk fin sommerferie. Sola har stort sett skint på oss🌞, både i Stavern, i Bergen, hjemme og i Kroatia🌴🏖😎 Så da er batteriene ladet og kreativiteten og lysten til å fortsette å blogge på plass😉
Har du noen gang tenkt tanken: Her kunne jeg aldri i livet tenkt meg å bo? Eller: Hvordan er det å bo her? Eller: Åååh her må det være fint å bo?
Jeg får fort sånne tanker når jeg er på bilferie. Høye fjell på alle kanter er ikke et blivende sted for meg. Da får jeg pusteproblemer😁 Ja i allefall sånn periodisk piping i brystet…. Men hus og gårder er det jammen der også! Til og med på en smal flekk mellom jernbane og den trafikerte vegen er det noen som vil bo! Høyt opp i skråning og lier, langsmed fjorder og ved små idylliske vann og på steder «Der ingen skulle tru, at nokon kunne bu»😊
I alle små og store samfunn finner du glede, noen som gråter, duftende blomster, nedlagte postkontor, tomme banklokaler, musikk, dans, en katt som maler fordi noen gir den kjærlighet, kulurliv, bensinstasjon som selger mer pizza, pølser og boller enn drivstoff, klesvask, skrubbsår på kneet og fjorårets joggesko til halv pris.
Kjører du fort forbi, eller gjennom den lille bygda eller byen, så ser du det kanskje ikke. Men sakner du farten, stopper opp litt og ser deg rundt, så vil du få øye på mye. Kanskje til og med den lille bekken som sildrer forbi og gir liv og næring til blomster og dyr?
Sånn er det med livene våre også. Vi har så lett for å suse avgårde i full fart. Uten å sakne farten og kjenne etter. Den ene dagen tar den andre. Hvor er jeg i livet mitt? Hvordan har jeg det? Hva slags følelser har jeg? Hva er meningen med livet mitt? Er det lenge siden jeg gledet en annen? Eller er jeg så selvopptatt at det ikke er tid og rom for andre enn meg selv? Eller tenker jeg så mye på de rundt meg at jeg glemmer meg selv midt opp i alt mas og kjas?
Vi har vel alle opplevd gleder og store sorger i livet. Vi er sårbare. Plutselig kan noe uventet ramme oss. Vi må ta vare på hverandre. 
Gjøre som pingvinene. Blir de utsatt for fare, så får de minste og mest sårbare stå i midten og de sterkeste står der ytterst i en ring og beskytter.
Mitt motto for bloggen er: Ta vare på barna for de skal vare lenge! La oss gjøre det. Ingen barn skal ha det vondt! Ser du et ensomt barn eller du vet at barnet ikke har det så greit, så tenk etter om det er noe du kan gjøre. Du finner masse tips til lek, konkurranser og hobby som ikke koster mye penger her på bloggen. Hvis bloggen min kan være til hjelp for noen så er den ikke forgjeves. Hvis du tipser andre om den, så gjør du meg en stor tjeneste! Det er nemlig ikke så lett å reklamere for den sjøl😁
Jeg ønsker dere alle strålende dager! Ta vare på deg sjøl, stopp litt opp og nyt sensommeren😎
Varme klemmer fra Bestemor Esther
Ja vi elsker dette landet! Kunne vi ha fått et bedre land å bo i? Jeg skal ikke svare på det siste spørsmålet, fordi jeg aldri har bodd utenfor Norges grenser. Jeg har aldri hatt noe ønske om det heller. Så det betyr at jeg trives og er fornøyd!😄👍🏼
Fantastiske, majestetiske og grønnbladete trær som bakrunn til tusenvis av Norske flagg! Solen skinte alltid på Nasjonaldagen! ÅÅÅÅh så vakkert og for et minne. Likevel… Jo nærmere Bøkeskogen vi kom, jo mer nervøs og redd ble jeg. Hvorfor? Tenk om jeg ikke fant mamma og pappa der? Hele Bøkeskogen var fullstappet med folk. Da vi var framme, var det bare å gå på leiting! Jeg følte meg så lita. Alle var så store. Jeg husket hvor foreldrene mine hadde sagt at vi skulle møtes, men tenk om de ikke var der?
https://bestemoresther.no/bestemors-oppskrifter/fantastisk-iskake-med-marinerte-baer%f0%9f%87%b3%f0%9f%87%b4%f0%9f%87%b3%f0%9f%87%b4%f0%9f%8%b3%f0%9f%87%b4/
